Steiner i ørkenen

Visste dere at det er steiner i ørkenen?

Jeg vet, fordi jeg har vært der og er der fremdeles, drevet av ånden.

Det var i tiden rundt jeg fylte 30 år at jeg måtte forlate mitt hjem, min familie og venner, bak meg. På den tiden var jeg bestandig sulten og så tørst, uavbrutt forsøkte jeg ved hjelp av min forstand å forstå noe som ikke lar seg forstå, og så kom ånden og drev meg, jaget meg ut i ørkenen.

Der ute var mitt eneste selskap ville dyr og demoner. Jeg var ute av stand til å skille mellom oppe og nede, rett og galt, far og sønn. Ute av stand til å bestemme om jeg skulle sitte meg ned eller bli stående, så jeg begynte å løpe og jeg løp for alltid. Inntil jeg snublet og falt. Det var da jeg oppdaget alle steinene som lå spredt rundt omkring og på tvers. Jeg løftet opp den steinen som hadde forandret min bane og jeg prøvde å føle den, men jeg følte ingenting, jeg visste ingenting, jeg var ingenting. 

Med ett viste en skikkelse seg for meg, han bare stod der og så på meg. Da han omsider åpnet sin munn så var dette ordene som han uttalte:

"Dersom du virkelig er Guds sønn, si da til steinen at den skal bli brød."

Og i min forvirring og ut av min stolthet sa jeg til steinen at den skulle bli brød, og den ble brød. Skikkelsen ba meg så spise av brødet og jeg gjorde som han sa fordi jeg hadde glemt at det står skrevet at mennesket ikke lever av brød alene.

Og gjennom brødets tunge næring falt jeg i en dyp søvn. Jeg hadde glemt at jeg var sønn av en konge og i stedet tjente jeg deres konge. Når jeg omsider våknet innså jeg hva jeg hadde gjort. Det var forutbestemt at jeg skulle være en frelser. Min ene død, min nagling til treet, var ment å gi evig liv til de mange. Slik det står skrevet i den hellige boken forfattet av min Far i himmelen. Men nå er det for sent, det er alltid for sent.

Ørkenen vokser, ve den som skjuler en ørken i seg!

Ørkenen vokser, ve den som skjuler en ørken i seg!

Ørkenen vokser, ve den som skjuler en ørken i seg!

En tekst av: Ole Mads Vevle